Student i 2016- helt perfekt

Det evige jaget etter å være perfekt. Hvordan har dette påvirket oss i hvordan vi lever, ser på oss selv og andre? I dag (22. februar 2016) kom jeg over denne videoen lagd av Simen Almås om hvordan dagens samfunn har blitt. Trykk på linken og se videoen før du leser videre. Den gir deg en en forståelse av det som kommer videre.

Student, Student, Student, Student, student, student

Student 2016

10. oktober 2014 var det premiere for dokumentarfilmen «flink pike», som handler om det å klare alt og å være «perfekt», helt til det en dag sier stopp og livet snus opp ned. Det er en hjerteskjærende film som viser et resultat av hvordan det er å leve i det moderne samfunnet i Norge. Et samfunn hvor man skal være perfekt. Som student skal du ha topp karakterer, som datter/ sønn skal du leve opp til dine foreldres forventninger om å utnytte ditt fulle potensiale, som venn skal du være sosial og aktiv, som en person som leter etter drømmejobben skal du enten ha rikelig eller riktig type jobberfaring eller verv, som en samfunnsborger skal du leve sunt og bidra på alle typer måter og som en som søker partner skal du helst være veltrent. I tillegg må du gjøre det lille ekstra, hva nå enn det er, for å skille deg ut i mengden av alle de andre allerede «perfekte» mennesker som er der ute, slik at det er akkurat du som blir sett. Jeg mener derfor at det å være perfekt har blitt det nye normale.
575048_357968300927978_222483454476464_956333_1689278194_nDe sier at man skal være seg selv, men skal man egentlig det? Og hvor er rommet for å være seg selv? Minoriteten av oss er det. Ulike systemer og områder vi blir presset til å gjøre det bra fører til at vi i stedet for å differensiere oss, bare blir mer like hverandre. Vi lever i et samfunn hvor vi bare blir likere og likere, egne meninger og det å skille seg ut og være seg selv har nærmest blitt tabu og frykten av å bli stengt ute veier tyngre enn det å bli helt like. Nærmest industrivarer hvor samfunnet produserer det de tror de ønsker av ressurser i stedet for å bygge opp og støtte oss til å bli best på det vi kan, det vi liker, måten vi selv lærer best på og det å være oss selv. Hvor er tiden for å lade opp batteriene slik at du faktisk får tid til å gjøre alt som skal gjøres? Skal det være i løpet av de 5-6 timene setter av til å sove, fordi du har så mye å du må få gjort før du legger deg? Nei det går ikke for da ligger du å drømmer om alt som skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Siden vi ikke kan øke antall timer i døgnet vil et annet alternativ være å senke forventningene til hverandre og ikke minst til seg selv, men det er lettere sagt enn gjort. Med dette innlegget vil jeg dele min personlige opplevelse av hvordan det er å være student i 2016.

Å være perfekt har blitt det nye normale – Gina L. Liabø

Jeg heter Gina Long Liabø, er 20 år og som mange andre unge flyttet jeg til storbyen (Oslo) for ett og et halvt år siden for å studere. Har hele livet stått opp for hva jeg mener er urettferdighet uansett hvem det skulle gjelde. Er ikke redd for å si/uttrykke mine meninger og missliker sterkt det å ikke bli hørt. Kombinasjonen av dette gjør at jeg har blitt sett på som dum og kanskje vanskelig. Dette fordi jeg eksempelvis har gjentatte ganger opp gjennom min tid på skolebenken stilt meg selv dummere enn det jeg er, fordi jeg vet at i samme klasserom er det minimum en person som ikke skjønte det læreren sa og vil ha ting forklart på en annen måte, men som ikke tør å si i fra. For det er slik at vi har et skolesystem som bare er tilpasset en type personer og hvor personer som ikke mestrer dette systemet ikke blir ansett som like flinke/ smarte.

Our-Education-System

I 10. klasse fikk vi ei ny jente i klassen som ikke hadde det godt hjemme og etter null handling fra skolen sin side tok jeg som 15 åring kontakt med barnevernet og på dagen ble dette en hastesak. Dette førte til at jenta ble boende hos meg i et halvt år. Hva har dette med innlegget om det å være perfekt tenker du kanskje? Kanskje ikke så mye, men jeg vil starte med å vise dere hvordan jeg er som person, slik at dere lettere kan sette dere inn i mine sko i det jeg forteller om hvordan det for meg oppleves å være student i 2016. For jeg har diskutert dette med det som nå blir kalt «flink pike» syndromet (som også gjelder gutter) med noen eldre personer som ikke helt skjønner hvorfor så mange unge har setter så høye mål i livet. Ikke det at jeg sier at jeg har dette, men jeg vil vise dere hvor lett det er å få det. Min generasjon blir kalt så mangt, generasjon prestasjon, CV- generasjonen og generasjon Z (som er motstridende fra generasjon prestasjon). Jeg seg på det som en sykdom som starter forsiktig og uskyldig og som etterhvert eskalerer seg til å bli et mareritt som man ikke kan styre.

Jeg seg på det som en sykdom som starter forsiktig og uskyldig og som etterhvert eskalerer seg til å bli et mareritt som man ikke kan styre.

La meg starte fra der vi trer inn i det norske utdanningssystemet for første gang, barneskolen. Jeg kom fra en barneskole hvor vi bare var 17 elever i klassen og klassemiljøet var utrolig! Alle kjente alle og vi var gode venner alle sammen. Vi hadde veldig kompetente og flinke lærere som så hvert enkelt individ og utfordret hver enkel. Dette førte til konkurranse. Det var om å gjøre å gjøre det best. Være den første som fikk en ny oppgave, få en ny stjerne eller bare være den læreren roste/ ga mest oppmerksomhet. Denne konkurransen var selvfølgelig ikke noe vi sa høyt, men det var noe de aller fleste følte på. Allerede på denne tiden begynte jeg å få søvnproblemer. Hadde jeg ikke øvd godt nok på prøven eller framlegget vi skulle ha fikk jeg ikke til å sove på nettene. Dette ble tatt opp på foreldresamtaler jeg hadde med min kontaktlærer, hvor jeg fikk beskjeden om at det er bare en liten test som ikke betyr så mye. Men for meg gjorde det det, for hvorfor ellers skulle man da kalle det en prøve? Og jeg kunne jo ikke vise de andre i klassen at jeg fikk «dårlig», hvis jeg ville være en av de flinke og derav en i gjengen. For følelsen av tilhørighet kommer av natur, da vi mennesker er flokkdyr.

På ungdomskolen ble de fleste av oss delt inn i ulike klasser, men vi var fremdeles en kjerne av elever fra samme barneskole, så denne konkurransekulturen ble tatt med videre. Jeg var økonomiansvarlig for elevrådet og ble spurt om jeg ville være leder. Hadde hørt så mange suksesshistorier om elever som fikk 6’er på vitnemålet, så startet å tenke at hvis de klarer det så skal jeg også klare det. På en måte ble det et livsmotto, for her betydde faktisk resultatene dine noe. For nå skulle du konkurrere om plass på mer spisset utdanning. Det å få sove på nettene før prøvene ble bedre, men hadde ofte vondt i hodet. Som 15 åring er det vanskelig å vite hva man skal bli når man ble stor, siden de fleste har null erfaring. Dermed ender de aller fleste opp på rådgiverens kontor, og hva får vi høre der? Hvis du vil bli noe burde du ta studiespesialisering/ allmennfag. Det var ingen rådgiver som i det hele tatt foreslo yrkesfag for meg. Er ikke det rart? For en del hadde nok rådet om å gått yrkesfag vært det beste rådet, i tillegg til at samfunnet trenger flere med yrkesfaglig kompetanse. Kanskje det hadde med karakterer å gjøre? Men betyr dine gode karakterer på ungdomsskolen at du burde ta en akademisk utdanningsretning fremfor yrkesfaglig? Jeg mener ikke det, for starter du på yrkesfag så har du større muligheter enn en som går rett på VGS, da man bare trenger å ta påbygg så har man samme kompetanse, noe som ikke fungerer i motsatt retning. Så fra personlig ståsted mener jeg at en av grunnene til at yrkesfag har fått det dårlige ryktet det har er på grunn av hva rådgiveren forteller oss, da det fører til at alle søker VGS og yrkesfaglinjene nærmest blir en restplass hvor de elevene som ikke hadde gode nok karakterer til å komme inn på VGS får plass. Husk nå at de elevene som ikke vet hva de vil gjøre og som nå har kommet inn på VGS automatisk sier ja til å gå minimum 6 år med teoretisk skole. For det er slik at med vanlig studiekompetanse så har du ingen ting og du blir nødt til å ta bachelorgrad eller høyere.

Det er nå på videregående at presset om å være perfekt starter for fullt. Det er større skoler, flere ungdommer med hormoner på avveie og følelsen av å være en del av mengden er større. Her spiller Robert Cialdini sitt prinsipp om like å bli likt inn. Det går ut på at vi liker mennesker som ligner oss selv. Mer om hvordan dette prinsippet fungerer kan lese om og se en video av HER. Helt frem til nå har det største presset vært karakterer og være en del av mengden. Nå kommer det andre kjønn mer inn i bildet og man/ jeg blir mer forfengelig. Jeg startet nå for fullt å føle viktigheten av det å se bra ut og startet å bli mer kroppsfiksert. Trente mer spesifikt for å få frem et ønsket resultat. Fikk meg kjæreste, noe som for meg betydde enda en ting jeg måtte være flink på. For etter alt for mange kjærlighetsfilmer og historier fra andre om tidligere kjærester ville jeg bli «drømmedama». Den dama kompisene til kjæresten din synes er så kul, som foreldrene bare synes bra om og som selvfølgelig typen var stolt over å ha og vise frem.

Andre året dro jeg på utveksling til Irland. Det at alle måtte gå i skoleuniform gjorde at «klasseskillet» ble mindre. Du måtte ikke ha den dyre Michael Kors vesken, andre dyre produkter eller en viss klesstil for å passe inn. At alle er likt kledd endrer det psykologiske i en og fordommer mot visse type mennesker viskes bort. Jeg sier ikke at jeg elsket å bruke skoleuniform, tvert i mot, men det var med på å fjerne et press på ett av områdene vi unge føler vi må prestere i. Tilbake på videregående skole i Norge og det samme gamle presset. Jeg ble daglig leder for en ungdomsbedrift som kom på tredje og andreplass i kategorien beste forretningsplan på skolemessen og fylketsmessen. Læreren min var utrolig stolt, for å få denne prisen med noe så originalt produkt som vi valgte (cupcakes) var noe han aldri hadde trodd vi kunne fått. Å få gode tilbakemeldinger av en eller annen form betydde alt, det ga meg en boost på selvtilliten og fikk meg til å føle meg bra, for uten de følte jeg meg som ingen ting. Derfor prøvde jeg alltid på en eller annen måte å gjøre det bra eller bedre enn forventet på minimum et område, helst alle. Du kan jo vinkle det her til å si at gode tilbakemeldinger er min form for motivasjon, da det viser meg at jeg har blitt sett for min harde innsats og det jeg har gjort har vært riktig.

Å få gode tilbakemeldinger av en eller annen form betydde alt, det ga meg en boost på selvtilliten og fikk meg til å føle meg bra, for uten de følte jeg meg som ingen ting.

Nå som jeg gikk på videregående var det i tillegg på tide å få seg jobb, for jeg hadde hørt at jo tidligere man starter å jobbe, jo bedre pensjon får man og arbeidserfaring var bra for senere i livet. Ja jeg startet faktisk å tenke på pensjon i en alder av 15 år i tillegg til å få litt ekstra penger å bruke på hva jeg ville. Jeg har hele livet vært flink til å spare, for jeg er lært opp til at du vet aldri hva som kommer til å skje så å ha en viss form økonomisk kapital er lurt. Husker at en gang i barnehagen fikk jeg til sammen 500 kr til bursdag eller noe, som jeg ga rett til pappa’en min slik at han kunne putte pengene i banken, for da hadde jeg de til en gang jeg skulle trenge de da jeg ble stor. Jeg startet faktisk å jobbe som reklame-bud i en alder av 13 år. Fikk masse ros av mine foreldre og deres venner over hvor flink jeg var. Sånn i etterkant tror jeg at en av hovedgrunnene til at jeg startet å jobbe i en så ung alder var på grunn av min 6 år eldre bror. Hver gang jeg hørte mamma og pappa si noe negativt eller klage om noe ved han skulle jeg prøve å gjøre det bedre slik at de ikke skulle klage over samme ting ved meg. For meg ble det altså en konkurranse om å være bedre en min engen bror også.

Student i storbyen- Oslo

Så er tiden inne for å velge høyere utdanning. Jeg bestemmer meg for å flytte til hovedstaden for å ta en bachelor i markedsføring og merkevareledelse ved Høyskolen Kristiania. Som ny student og alene i en storby var første perioden vanskelig. NRK viste i 2014 til studentenes helse- og trivselsundersøkelse som viste at hele 6 av 10 studenter følte seg ensomme. Det var ekstra vanskelig fordi jeg alltid har vært voksen for min alder, så jeg synes det er vanskelig å være med personer på min egen alder. Føler på en måte at vi ikke er helt på samme sted i livet, selv om vi er like gamle. Det er vanskelig å forklare, men det var slik jeg følte det. Kan kanskje eksemplifisere det med at jeg ikke er like glad i å drikke som de aller fleste i min alder, og når jeg først drikker så trives jeg best når jeg kan snakke med personene jeg er med. Å «rave» hver eneste gang jeg skal ut er ikke meg. Personlig syntes jeg det ble vanskelig å finne sin plass på skolen. Jeg var vant til å ha et godt klassemiljø hvor alle kjente alle, til nå å bare gå inn i forelesningen, sette seg for så å dra hjem. Ingen brydde seg om hvem du var. Jeg prøvde gjentatte ganger å gå ut av min komfortsone og bli kjent med de jeg endte å sitte ved siden av i forelesningen, men nordmenn er vanskelig å få kontakt med. Vi er veldig innesluttet. Er du ikke med i gruppa er det vanskelig å komme inn. For å ikke få det til å virke verre en det det var så hadde jeg nesten alltid noen å sitte med altså! I tillegg til at dette var det mye som skjedde i mitt private liv som førte til at hele første semester ble mildt sagt et rent helvete. Lange og triste dager som gjorde det enda vanskeligere for meg å fokusere på det som nå egentlig var viktig, nemlig det å bygge mitt eget nettverk av venner og få etablert meg her i Oslo. Du skjønner det at mitt «perfekte» liv hadde kollapset, så jeg måtte nå bygge det opp på nytt.

Rundt slutten av oktober/ starten av november var det ikke lenge til mine 7 eksamener skulle leveres og jeg måtte virkelig ta meg sammen og flytte fokuset over til skolen, for på vitnemålet står det ikke noe annet enn den karakteren du har klart å oppnå. En av mine forelesere anbefalte meg faktisk til å droppe eksamen i hennes fag og heller konte den, slik at jeg kunne fokusere på de andre fagene. Fristende, men jeg ville prøve, for tanken om å ha en eksamen hengende over meg mens alle andre tok juleferie var lite fristende. Det endte med lange dager. Jeg kunne gjerne dra hjemmefra kl 07.30 og ikke komme hjem før 19- 20 tiden. Så skulle jeg trene 5 ganger i uken i tillegg. I tillegg måtte jeg jobbe ved siden av for studielånet alene kan ikke dekke alle mine utgifter som student. Her kommer dilemmaet opp. Foreleserne mine har sagt at de ikke tilrettelegger for at vi selv velger å ha jobb, så for å få topp karakter er tilsvarer det en 100% stilling. Og topp karakter er jo noe du som student, foreldrene dine og samfunnet ønsker, så skal du høre på de så må du få ekstra støtte fra dine foreldre til å kunne klare deg. Men så skriver ulike medier om at foreldrene syr puter under armene på barna fordi vi ikke jobber, men bruker kanskje feriene våre på å koble av og være med foreldrene våre å oppleve ting. I tillegg fikk jeg stadig høre fra ulike forelesere at vi skulle skaffe oss studierelaterte jobber eller relevante verv hvis man skal få jobben man ønsker seg. Ser dere litt av problemet her? For meg var det og er det fremdeles nå vanskelig å vite hvem jeg skal høre på. For er enig med begge parter og ting tar tid så det å velge det riktige synes jeg er vanskelig. Min medstudent Cecilie Hendriksen skrev et blogginnlegg om hvordan noen arbeidsgivere ikke bryr seg om karakter, mens andre gjør det. Jeg har en jobb ved siden av mine studier, meg har en veldig snill sjef som er meget fleksibel på mine arbeidstider/ dager. Allikevel er jeg gjerne borte fra hybelen over tosifret antall timer hver dag. Kommer ofte ikke hjem før i 22 tiden og skal da starte å lage middag. Livet mitt består derfor av skole, jobb, trening (så langt det lar seg gjøre) og soving. I tillegg prøver jeg å få rom til det sosiale.

Fra et semester til neste også neste. Etter hvert semester øker vanskelighetsgraden og foreleserne krever mer av deg som student for at du skal vedlikeholde det gode snittet du har klart å opparbeide deg. Jeg vet at jeg ikke er en ren A’elev. Uansett hvor mye jeg jobber, så er det et umulig snitt for meg å ha. Jeg er en B student. En sterk B student som får denne karakteren så og si uansett. Vet at dette kan tolkes feil, men sier det her bare for å vise hvordan jeg personlig mener det. For for meg å få en C er overkommelig, men skuffende. Får jeg dårligere så ønsker jeg å ta faget opp igjen. Fordi jeg vet at jobber jeg godt nok så er jeg og kan jeg bedre. Jeg tror kanskje det at jeg ikke får til å få rent topp karakterer har gjort at jeg prøver å kompensere med å være flink på flere områder. Med dette endte det med lengre dager og veldig ofte hodepiner. Kan vel si at i de to siste semestrene så har jeg vel hatt konstant hodepine i minimum halve semesteret. Ro ned, ta en pust i bakken og selekter ut det som er viktig tenker du kanskje? Ah, det er lettere sagt en gjort du. Jeg skal love deg at jeg virkelig har prøvd. Prøvd nye teknikker, strategier for effektivitet osv. Men det har vist seg å ikke funke. Jeg har nok funnet min metode og den tar litt tid, for jeg er ikke en av de elevene i klassen som suger kunnskap som en svamp. Jeg er en av de som må jobbe i timevis for å tilegne meg samme menge kunnskap. Hvis du vil lese om tips til notatskriving kan du lese HER. Jeg tar gjerne i mot tips! For det å være åpen til nye ting anser jeg som meget viktig.

Nå er jeg på mitt fjerde semester og bruker hele semesteret til å fordype meg i valgfaget digital markedsføring. Forventningene av deg som person og student er høyere enn noen gang og det er mye egen-studie i dette faget. Det er en gjeng med utrolige flinke og motiverte studenter som alle jobber beinhardt for å gjøre det bra. En liste over alle studentene og deres blogger kan du se HER. Med alle markedsføringstudenter rundt om i verden og de jeg går i klasse med er konkurransen når vi skal inn i jobbmarkedet beinhardt og vi må derfor allerede nå jobbe med å skille oss ut. For å gjøre akkurat det må jeg som student vise det lille ekstra, som ifølge mine forelesere er å gjøre det lille ekstra. Vi har veldig flinke forelesere og det er utrolig motiverende og engasjerte og jeg skjønner virkelig at de vil gi oss et ekstra dytt for å så gode som vi kan, men for en student som meg som virkelig ønsker å gjøre alt jeg blir bedt om og gjerne litt mer slik at jeg gjør det lille ekstra for å bli sett, er det noen ganger vanskelig å strekke til. For jeg vil så gjerne!

Jeg ser de andre medstudentene jobber i vei og er så flinke og aktive i sosiale medier, med blogginnleggene og generelt alt vi har fått i oppgaver å gjøre noe som, noen ganger gjør meg stresset. For jeg vet at jeg bruker lengre tid enn mange andre på å utføre samme type oppgaver. Dette fører da til at for at jeg skal kunne holde meg på topp går det ut over andre ting, som eksempelvis søvn og hodet (i form av hodepine), men jeg tenker at det er bare for en periode. Er det feil å tenke slik? For det blir vel sikkert ikke mindre jobb/ lavere forventninger der ute i arbeidslivet. Hva skal til for å bli sett? Med dagens teknologiske utvikling må man alltid være på og våken, er du ikke det er du ferdig. Hvis dere lurer på hvordan det føltes å starte på dette valgfaget kan du lese HER.

Pappaen min er en av de som lever i den tro at ungdom i dag har masse fritid og sløser bort mye tid og penger på festing, reising osv. Men kjære pappa og alle dere andre med samme oppfatning, hvor er denne fritiden dere snakker om? Jeg har den ikke. Jeg har for få timer i løpet av døgnet og de reisene jeg foretar meg i løpet av et år har jeg sterkt behov for. Jeg må komme meg bort, oppleve nye kulturer og på den måten få hodet på andre tanker slik at jeg slapper av. Det er min form for avkobling, oppladning og motivasjon. Pengene kommer gjennom sparing og ikke like aktiv deltakelse når det kommer til eksempelvis festing.

Jeg er nå så vant til å ha vondt i hodet at jeg ikke lenger bryr meg, men etter lengre perioder med konstant vondt i hodet, grunnet ufattelige lange dager, har det flere ganger opp gjennom studietiden endt med følelsen av at hodet faktisk kommer til å sprenge. En gråtkvalt student som ringer sin mor i frustrasjon over hvor vondt det gjør og vil bare at hun skal fjerne smerten, som den gang du var liten. Slik har jeg det. Dette er baksiden bak det skinnende bildet jeg lar offentligheten få se av meg.

Noen ganger føler jeg meg veldig alene med å være sånn som jeg er og tenke slik som jeg gjør, men jeg vet at det er andre som føler det samme og jeg håper at jeg med dette blogginnlegget på en eller annen måte har hjulpet deg. Jeg håper også at dette er med på å vise de av dere som mener at det med flink pike syndromet bare er tull, faktisk ikke er det. Men jeg er enig i en ting og det er at vi må senke listen til oss selv og andre, for vi er ikke maskiner eller superhelter!

I filmen forteller Reshma Saujani at vi må lære jenter mot og ikke perfeksjon.

Les gjerne:

Dagbadet- meninger

Nærnett 

De sykt flinke

 

Øvrige kilder:

Cialdini, Robert 2011. Påvirkning i teori og praksis. 2. utgave. Abstrakt forlag AS.

 

– Gina Long Liabø

Student, student 

16 comments

  • Hei Gina! For et godt tema å ta opp – også veldig modig å dele så mye personlig relatert til dette.

    Jeg kan love deg at du ikke er alene om å føle det slik!

  • Karoline kvamme

    Hei Gina. Det var tøft av deg å dele dette. Det er også viktig å belyse dette temaet som så mange sliter med. Godt jobbet.

  • Hei Gina!

    Masse respekt til deg for å dele så personlige tanker, jeg føler noe av det som gjør at folk ikke tar «flink pike syndromet» (som like gjerne kan gjelde gutter – så et litt dumt navn, men det er en annen diskusjon) på alvor er at ingen deler mer enn overfladiske egne opplevelser av prestasjonssamfunnet. Derfor veldig fint at du gir et innblikk i hvordan det kan oppleves, i dybden.

    Nettopp på grunn av dette prestasjonspresset er det så tabu å uttrykke at man sliter med noe, at noe er vanskelig eller at man på noen måte ikke har det bra. Psykiske lidelser er fortsatt altfor tabu, og det er også det å innrømme at noe er vanskelig selv om man ellers er frisk. Jeg tror dette er noe av grunnen til at du føler deg alene om å føle det slik. Jeg tror veldig mange har det sånn, i varierende grad. Det er bare ikke nok åpenhet om det, og derfor blir det til at man tror man er den eneste som ikke er fantastisk lykkelig og perfekt fornøyd med seg selv og livet sitt.

    Jeg forstår godt hva du mener, jeg har også slitt mye med stressrelatert hodepine de siste fire årene. Det som har hjulpet meg mest er nok etter å ha gått på en smell selv noen ganger, i tillegg til å få bedre kjennskap til psykiske lidelser gjennom å studere psykologi, nå legger en utrolig stor verdi i det å ha en god psykisk helse. Jeg har lært mye om hvordan stress kan ødelegge både psyken og kroppen, og derfor hvor viktig det er å være snill mot seg selv. Det å ha det bra er så mye viktigere enn alt annet. Jeg vet også med meg selv at når jeg har det bra har jeg også en mye bedre påvirkning på mennesker i livet mitt som jeg bryr meg om. Jeg er bedre for de/mot de. Det er viktigere med en god psykisk helse enn den A’en på eksamen eller drømmejobben (blir du deprimert eller annet hjelper jo ikke den A’en/jobben, da vil du kanskje ikke være i stand til å jobbe uansett) – og dette bruker jeg ofte som en unnskyldning for å gjøre noe jeg har lyst til i stedet for noe jeg føler jeg må, med god samvittighet. Å gi meg selv litt rom for å «slacke» nettopp fordi at i lengden er det den psykiske helsen som er det viktigste har hjulpet meg.

    Jeg sier ikke at dette er måten å gjøre det på for deg – det vet jeg ikke, men jeg kan i det minste dele det som hjelper meg. Jeg vet hvor kjipt det er å være stressa og ha hodepine, og unner deg virkelig ikke det!

    Takk for at du deler – er sikker på mange kjenner seg igjen og føler seg mindre alene, og at andre kan ha godt av å få et innblikk i hvordan press kan oppleves.

    Ta vare på deg selv!

    • Tusen takk for en utrolig fin tilbakemelding!

      Det er sant, alt det du sier, men jeg føler det er lettere sagt enn gjort. For gir jeg F** en hel dag så angrer jeg sykt. Det er en stemme som sier at Gina nå blir du hengende etter. Og jeg føler presset om å ta det igjen. Det er ikke alltid gøy å ta seg pause, for da tenker jeg på all den jobbingen som jeg kunne fått gjort i den perioden.

      Hvis jeg faktisk føler meg OK med den pausen jeg har tatt så hender det ofte at jeg får en snapp eller melding om andre som jobber, og da er jeg tilbake. Tenker fader nå skulle jeg vært hjemme og jobbet også. Eller nei, nå er det noe jeg har glemt og får et sekunds panikk over hva det kan være.

      Jeg er så mye flinkere til å gi råd, for jeg kan snakke med hvem som helt som hva de må gjøre og hvordan de skal gjøre ting for å få det bedre når det kommer til alt, men det er vanskelig å følge sine egne råd. Tar jeg det litt med ro så vises det på karakterene mine med en gang, og det er jo selvfølgelig ikke noe jeg ønsker.

  • Takk for bra innlegg! Jeg tenker på smultring-eksempelet til Carl Størmer. Jaget etter å være perfekt ødelegger for mange. Gi beskjed hva vi forelesere kan gjøre for å hjelpe til!

    • For mange er dessverre den smultringen alt for tynn og for noen har den sprekt. Jeg vet at mange forelesere pusher oss for at vi skal jobbe hardere, men noen ganger må man være litt varsom, for det kan være at flere i forelesningssalen tar dette veldig personlig og føler at ok jeg må jobbe enda mer. Mer enn de 12 timene en allerede gjør.En ting er sikkert og det er at å lese 2 bøker, ha relevant jobb/ verv, krav om 6 blogginnlegg (som for meg tar en dag å skrive bare en), i tillegg ha eksamen og det å følge med og holde seg oppdatert på alt vi blir bedt om ila. 3 uker er ganske sykt. Dette er bare det grunnleggende som blir forventet. For å være et steg foran de andre, for å gjøre det lille ekstra, blir vi bedt om å blogge mer og være aktiv i forum osv.

      Vi får også beskjeden om at i andre land jobber de godt over 12 timer hver dag med skole, og indirekte blir vi bedt om å jobbe mer, hvis vi skal klare konkurransen mot dem. Det er jo selvfølgelig noe vi ønsker å gjøre, å bli best. Jobb mer effektivt kan vel kanskje være et svar. Men vi er forskjellig, noen tilegner seg kunnskap raskere enn andre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på hva dere forelesere kan gjøre for å hjelpe til, for senker vi listen vil vi tape konkurransen. Jeg tenker vi må få åpenhet rundt dette, ikke stille så høye krav til at vi skal være perfekt på ALLE områder, men noen få. La unge få rom til å være seg selv og ikke en i mengden. For det er OK!

      • Hei Gina, du er jammen ei modig jente som skriver dette og som reflektere så klokt om din egen livssituasjon. Jeg er ”synderen” som skapte presset i januar, og du var jammen en av dem om vi forelesere virkelig la merke til. Du var alltid positiv, du stilte kloke spørsmål og du viste tydelig at du virkelig vil bruke anledningen til å utvikle deg selv med den bistanden vi forelesere kan gi deg.
        Jeg har ikke tenkt på at du kjente det på denne måten, for jeg så bare den smilende, interesserte Gina som er drømmestudenten for de fleste forelesere.
        Du leverer så bra og jeg tenker at du må jo kjenne at det du gjør er bra!
        Med dine innspill må vi se nærmere på hvordan vi kan legge forholdene til rette slik at du og dine medstudenter kan oppleve mestring og godfølelse når dere faktisk presterer godt. Det er jo ikke meningen at flinke piker skal oppleve følelsen av utilstrekkelighet, for det du har vist er jo akkurat det motsatte.
        Anita Krohn Traaseth skrev en bok med tittel ”Godt nok for de svina” (som jeg anbefaler) – og det er jo hva du og flere av dine medstudenter har levert!
        Kjenn på hva du har gjort, hva du har fått til og les blogginnleggene dine Gina. Dette er spor etter en jente som er klok og som er en av de flinkeste, hyggeligste og beste studentene jeg har hatt. Du ser det sikkert ikke selv, men du har gitt meg som foreleser mye energi denne måneden med din entusiasme, din iver etter å lære og skjønne og ikke minst din fantastiske ståpåvilje. Jeg tenker at det ikke er galt å jobbe mye, men det er galt å ikke kunne kjenne på mestringsfølelsen når du faktisk har levert noe som er bra.
        Takk for at du delte Gina!
        Hilsen fra Arne

        • Kjære, Arne!

          Jeg vil på ingen måte si at du er synder for noen ting. Du er en motivator som bare vil oss det beste. Hadde vi sett på det å være student isolert sett så er kravene til oss helt supre, men livet som ung er så mye mer. Det stilles så utrolig høye krav til perfeksjon i alle områder man stiller opp i/ befinner seg i. Og det er det jeg mener vi må fokusere på. Å ikke ha så høye krav til å være best i ALT, men i de tingene som er viktig. Vi må derfor senke kravene til hverandre og oss selv. Jeg ønsker derfor åpenhet rundt dette slik at vi kan få en endring i det, for jo lenger vi holder dette «skjult» jo flere er det som føler det slik.

          Tusen takk for en fin tilbakemelding, det betyr utrolig mye!

  • Kjære Gina!! Takk for at du setter ord på akkurat det mange studenter og unge mennesker kjenner på i dag. Spesielt meg selv. Likte godt «perfekt er det nye normale» og når normalen er perfekt, hva er det man strever etter da? Det uoppnåelige?

    Jeg husker godt ungdomsskolen. Jeg var ingen super-elev i 8 klasse, men ble betraktelig bedre i 9 og 10 klasse (vi snakker andre siden av karakterskalaen). Jeg husker godt da vi skulle søke oss inn på videregående, drømmen var medier og kommunikasjon. Av rådgiveren ble jeg delvis frarådet å søke der, da dette var en linje for de «smarte» elevene. Rådgivere trodde ikke jeg kunne takle det, da hun kunne hadde referanse til mine karakterer fra 8.klasse. Jeg syns det er morsomt å skryte av at jeg gikk ut av medier og kommunikasjon med omtrent bare 5ere og 6ere. Jeg var flink. Du skriver: Men betyr dine gode karakterer på ungdomsskolen at du burde ta en akademisk utdanningsretning fremfor yrkesfaglig? Jeg mener så absolutt ikke – man skal følge sine interesser, enten de er akademisk eller yrkesfaglige. Rådgivere burde heller ikke gi råd basert på karakter (til en viss grad), bare fordi DU ikke har toppkarakterer så kan du ikke søke det du vil. Eller motsatt, bare fordi du har toppkarakterer burde du ikke søke yrkesfag. Anbefaler å lese denne:

    http://www.ringblad.no/puls/bare-elektriker/o/1-97-7505583

    De gode karakterer på videregående startet ett press om å opprettholde et imaget som «flink-pinke» med toppkarakterer. Jeg ville ikke bli ansett som dum. For meg resulterte dette i at jeg møtte «veggen» vinteren 2014. Migrene ble en ny og » kjær venn», skole, og jobb tok all min tid. Bokstavelig talt all-min-tid.
    Jeg strever fortsatt etter det perfekte, men etter møtet med veggen forstod jeg at jeg er aldri er mer perfekt enn jeg selv bestemmer. Man må gi opp en gang i blant, prøve å se gleden i alt man har oppnådd og ikke sørge over det man ikke har fått til.

    • Det er synd at du og så mange andre føler det slik, for jeg ser på det som drømmescenario at alle får lov til å være seg selv. I stedet for å legge til rette for at disse spirene kan gro og en dag blomstre (utnytte sitt fulle potensiale) legger vi heller til rette for masseproduksjon. Masseproduksjon av mennesker vi tror vi ønsker i næringslivet og til å styre samfunnet vårt, men se for deg at alle fikk gjøre det de virkelig brenner for uten å leve i frykt for å bli stengt ute. Hva skjer dersom vi fjerner sosial prestisje? Jeg ser for meg mye gladere verden. En verden hvor vi har mye mer kompetente personer innenfor sine fag- og interesseområder, nettopp fordi de kan fokusere all sin tid på å bli best innenfor det som interesserer dem mest og ikke alt annet i tillegg. Vi mennesker er komplekse og det må vi ta høyde for.

  • Jeg liker ditt drømmescenario der alle får være seg selv og gjøre det de brenner for!

    Men er det mulig å få til? Jeg tror det, me mange vil si at noen må gjøre de kjedelige jobbene?

    Har du forresten sett: https://www.ted.com/talks/ken_robinson_says_schools_kill_creativity?language=en

    • Veldig bra presentasjon han har!

      Jeg tror helt og holdent at det er mulig å få til. Dette fordi vi har forskjellige interesser og mål i livet. Så lenge vi godtar at alle får være seg selv og gro sine interesser. Jeg leste en undersøkelse som hadde intervjuet ulike ansatte i ulike jobber, og da var det en som jobbet som vaskedame og var mer enn fornøyd med det. Han trivdes på jobben og syntes det han gjorde var gøy. Det hele handler om hvor motiverende arbeidsgivere gjør arbeidet og hvor mye tillit medarbeiderne får av ledelsen. Poenget er å få frem og vedlikeholde den indre motivasjonen.

      Les gjerne: http://forskning.no/ledelse-og-organisasjon-marked-penger/2014/04/motiverte-ansatte-gir-mer-fornoyde-kunder

  • Pingback: Gradbøying av verbet "å sammenligne" - Celina Granli Røste

  • Pingback: Gradbøying av "å sammenligne ansatte" - Celina Granli Røste

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *